Sommer og sol?

For noen tiår tilbake kom det en ny ferietrend: Charterturer til "syden". Mallorca, Kypros og Kreta er eksempler på de mest ferierte stedene. Lange dager på stranda, solbrente neser og solbrilleskille og fargerike drinker i alle varianter er et stereotypisk bilde på hvordan en sydentur skal være.

Trender forandrer seg hele tiden. Vi går ikke lenger med firkantbukser og skulderputer slik de gjorde på 70- og 80-tallet, og trendene forandrer seg også i reiselivet. I dag starter fler og fler å se på typiske sydenturer som "harry", med god hjelp av programmet "Charterfeber" som vises på TV3. Hvor reiser vi da? Storbyferier er så klart et alternativ, og et nokså populært et også. Men de stedene vi virkelig vil besøke, er eksotiske og spennende steder vi kanskje aldri har hørt om som Kuala Lumpur og Botswana. Jeg må innrømme at jeg selv er litt lei den sypiske sydenturen til Hellas og Spania. Jeg vil også oppleve det eksotiske. Jeg drømmer om å bo på et vakkert hotell dypt inne i en regnskog, ombringet av blomster og trær jeg aldri har sett, og dyr man vanligvis bare ser på tv. Det er spennende med nye kulturer, og grunnen til at jeg er spesielt lei syden-kulturen, er at den i løpet av de siste årene har mistet sin sjarm. Du ser ikke lenger de hvite murhusene med de blåe vinsuskarmene, og de gamle fiskebåtene med lubne grekere med bart om bord. Hvorfor? Fordi kilometer med bademadrasser, badehåndklær, badeleker, turistinformasjoner, osv sperrer utsikten. Hvor blir mitt neste reisemål? Det er ennå ikke bestemt. Kanskje jeg bare må kaste en dartpil på et kart over Afrika eller Asia og se hvor jeg ender, så får jeg kanske se apekatter.

"Hva skal du bli når du blir stor?"

Som barn lever man i en verden uten bekymringer og uten ansvar. Og om en bekymring skulle oppstå er det i såfall ikke værre enn at man lurer på om man får den nyeste barbie dukken i julegave. ”Hva skal du bli når du blir stor?” Dette er et spørsmål de fleste barn får stilt, meg inkludert. ”Jeg skal bli skuespiller!” var som regel mitt svar. Dette var noe jeg fant ut tidlig på barneskolen, og jeg var fast bestemt på å reise til Hollywood, bli oppdaget å være med i de beste A filmene. Videre i oppveksten vekslet jeg ofte mellom hva jeg ville bli. Flyvertinne, eiendomsmegler, advokat, er alle noen av yrkene jeg husker å ha tenkt på. Å vokse opp er ikke alltid like enkelt, spesielt ungdomsskolen hvor man etter min mening ligger i skillet mellom barn og ungdom. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig glad i forandringer, spesielt forandringer som krever at jeg gir noe tilbake.



Å gå fra barn til ungdom var så klart spennende, men ofte hadde det vært deilig å bare være barn igjen, uten bekymringer, uten ansvar. At man som 16 åring i slutten av 10.klasse skal bestemme seg for hva man skal bli, syns jeg er merkelig, og det endet opp med at jeg fulgte strømmen sammen med alle de andre som valgte allmen, (eller som det heter i dag: studiespesialisering), bare fordi jeg ikke hadde anelse om hva jeg ville gjøre etter videregående. Og nå som jeg har under en måned igjen av mine tre år på videregånede, er jeg fortsatt ganske usikker på hva jeg skal bli ”når jeg blir stor”. 19 år, mitt siste år som tenåring. Er jeg da voksen når jeg blir 20? Hvor går egentlig grensen? Når er det jeg blir stor? Dette er nok veldig individuelt, men selv føler jeg at jeg ligger i en merkelig fase: blanding av barn, ungdom og voksen. Tiden går mye raskere nå enn før, noe som skremmer meg litt. Vi er kommet i juni 2009, og jeg syns virkelig ikke det er lenge siden nyttårsaften. Jeg får litt panikk ved tanken på at det ikke er lenge til jeg fyller 25 år, for da er jeg vel blitt voksen, og stor? Blir jeg å leve opp til de forventningene jeg hadde som barn, med en godt betalt jobb, stort hvitt hus med en vakker hage, en mann som kan forsørge meg og barn? Jeg vet jo nå at dette ikke er noe de fleste får i en alder av 25 år, men som barn er personer på 25 år veldig gamle. Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Det får tiden vise, så lenge den ikke går ifra meg.

Hår

I løpet av de siste 4 månedene har jeg vært gjennom den lange, slitsomme og ikke minst dyre "bli blond" prosjektet. Jeg har mistet tellingen på hvor mange rød, oransje og gul nyanser jeg har hatt fra jeg startet den første avfargingen til det endelige resultatet. Hvor mange tusen jeg har brukt på å gå fra mørk til lys tør jeg ikke innrømme, men jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Da jeg først la ut mine planer til mine venner, var de flrste tilbakemeldingene negative. Jeg har vært mørk gjennom hele ungdomsskolen og nesten hele videregående, så ingen klarte å forestille meg som blond. Likevel valgte jeg å gå min egen vei, og bestemte meg for å gjennomføre prosjektet.

Selv om frisøren hadde forklarte meg hvor lang denne prosessen var og at jeg måtte gjennom en oransje fase, kastet jeg meg bare i det. Da avfargingen ble skylt ut og hårer mitt tørket, satt jeg bare og måpte i speilet uten å si et ord. Det nederste håret mitt var mørkerødt, det på midten var oransje og det nærmest hodebunnen var sitrongult. "Hva er det jeg har gjort?" var det eneste som gikk gjennom hode mitt. Lettelsen da frisøren sa det kom til å jevne seg ut etetr at hun hadde satt inn en lys brun farge var stor, men jeg hadde likevell rødt hår.

Den første som så meg var min mor, og hennes reaksjon var bare et stort smil. Jeg har alltid vært klar over hennes mening om mitt mørke hår. At det var for hardt til min lyse hud. Å se den gyllene rødfargen til meg gjorde henne bare glad. Da jeg etterpå gikk inn til en venninne som var på jobb, så jeg bare et ansikt fylt med sjokk fra lang avstand. "ehhh..?" var det eneste som kom ut. "Skal det være sånn?". Her var det ikke noe hvit løgn om hvor fin jeg var blitt på håret, men helelr kalde fakta om hvor grusomt det egentig så ut. På skolen derimot var noen mer positiv, mens andre holdt kommemntarene for seg selv. Om kommentarer som "Nå ser du ikke så blek ut." var ment positivt til håret mitt eller bare det faktum at en varmere hårfarge ikke sugde til seg så mye av ansiktsfargen min, vet jeg ikke. mest sannsynlig det siste.

Da håret mitt endelig startet å se blondt ut, var det så slitt etter all blekingen at jeg ikke hadde noe annet valg enn å klippe bort over halve lengden av håret mitt. Skummelt var det, men nå har jeg hatt langt hår i alle år, så det var på tide med en forandring. På ca 4 måneder hår jeg gått fra å ha langt mørk hår, til å få en blond bob. Reaksjonene fra vennene mine var nå bare positive, og det virket som de helt hadde glemt hvor negativ de hadde vært da jeg først fortalte dem om planene mine. Det jeg merket nå var at det var en del foreldre som ikke kjente meg igjen p.g.a den drastiske forandringen.

Jeg har altså funnet ut at utseende betyr mer enn vi egentlig vil innrømme. Det var perioder jeg var skikkelig deppa fordi jeg hadde mørk ettevekst i et oransje hår og med gule striper. Da jeg så på folk at dette syns de var stygt, følte jeg et behov for å forklare at det bare var midlertidig, og at dette ikke var resultatet jeg var ute etter. Men jeg kunne jo ikke gå rundt i byen eller på jobb med et skilt der det sto: Jeg går gjennom en bli-blond-prossess, derfor ser jeg midlertidig ikke ut på håret.

Men nå er jeg heldigvis endelig i mål: Blond, kort hår, og med nesten 10 000 kroner mindre på konto. Nå har jeg bare en ting å si: Det burde være sant at blondiner har det mer gøy..

Russ- eller rus 09?

I 17 dager feirer russen 13 årshardt slit for å oppnå generell studiespekompetanse, eller andre yrkesrettede utdanninger. Fyll og stor søvnmangel forårsaker imidlertid dårlige resultater hos elevene under eksamen. Har russefeiringen utvikklet seg til
uansvarlig festing, og hva er årsaken?


Helt siden 1905 har avgangselever ved videregående skole feiret slutten av 13 års skolegang iført røde,blåe,svare og grønne drakter. Tradisjonen har røtter fra middelalderens karnevaltradisjoner, men også fra 1700-tallet da Norge ikke hadde noe universitet. Man måtte da studere i København hvor elevene fikk et horn i panna etter eksamen. Hvis man besto eksamen, ble hornet fjernet. Ordet russ er en forkortelse på det latinske ”cornua depositurus” som betyr ”å legge av seg hornene”


Russefeiringen har utviklet seg enormt siden 1905, da ei rød russelue og en bambuspinne med farget sløyfe var det eneste tilbehøret. I dag finner vi busser til 800 000 kr, et enormt utvalg av klær og diverse tilbehør, og ikke minst en lang liste med russekrav mange stiller seg skeptisk til. Har russefeiringen mistet sin opprinnelige mening, å feire bestått eksamen? I 1934 ble russens stamrop ”Chickelacke” opprettet og russen var ivrige i 17.mai togene med politiske budskap. Det frekkeste russen gjorde var å vekke lærerene grytidlig på 17.mai. I dag er det full fest hver dag og utallige russekrav å oppnå som bl.a å drikke 24 øl på 12 timer. Er man ikke ”sørpe dritings” gjennom hele russetiden blir man stemplet som tamruss. De siste årene har det i tillegg til de 17 dagene i mai, også blitt arrangert diverse russefester i løpet av hele skoleåret. På 17.mai er russen så utslitt etter all festingen at mange ikke orker å gå i 17.mai togene. Den samfunnsengasjerte russen som løp glade gjennom russetoget med rop som ”chickelacke” er nå historie.


For tre år siden, var Sara Kristine Ingebrigtsen (21) russ. Det var drikking natt til 1.mai, alle onsdager, fredager og lørdager og 16.mai. Selv om man bare er 18 eller 19 år når man er russ, gikk det for det meste i sprit og sprite, da smaken for øl fortsatt ikke var kommet. Sara fikk inntrykk av at de fleste var positivt innstilt til russen, bortsett fra et par stykker som satt seg på bakbena. ”Russekravene går jo ikke ut over noen andre enn oss selv.” sier hun, og kommer med eksempler som å bade før 1.mai og drikke en flaske vin på 20 minutter. ” noen ser kanskje på russen som opprørsk ungdom som terroriserer samfunnet, og det finnes vel de som går over streken i russefeiringen. Men det sier mer om vedkommende som person, enn at personen var russ.”

Men selv om russen mener de oppfører seg, er det ikke alle som er enige.
Vekter (42) på Koch forteller om økt stress i russetida. ”Mange føler seg truet av russen. I fjor fikk vi en del henvendelser av kunder i kjøpesenteret som følte ubehag av russen som herjet rundt”. Videre forteller han om mye forsøpling og kaos med diverse vannpistoler og vanngevær. ”De fleste oppfører seg ordentlig, og uskyldige russekrav som å rulle en appelsin opp trappene i kjøpesenteret skader ingen. Men det er selvfølgelig alltid noen som klarer og ødelegge for andre.”

Men det er ikke bare russen som har forandret seg. Dagens samfunn er heller ikke det samme som før, og det er ikke bare russen som intar store alkoholmengder. I alle tider har alkoholen her til lands først og fremt vært et middel for å oppnå beruselse, i forskjell fra mange andre europeiske land hvor man nyter alkoholen i forbindelse med mat. Fra og med 1900-tallet og fram til i dag har alkoholforbruket gått opp og ned. Etter 2.verdenskrig har forbruket bare gått i en rettning, og det er oppover.

Hvis man da ser på det gjennomsnittlige alkoholinntaket hos en nordmann og sammenlikner det med en russ, er det egentlig ikke store forskjellene. Under en nyhetssending på NRK 24.12.08, får vi et innblikk i hvordan godt voksne mennesker inntar for mye alkohol med barns tilstedeværelse på julaften, noe som får mange barn til å ringe røde korstelefonen for barn og ungdom.Voksne klager og syter over russens og ungdomens oppførsel på fylla, men man kan vel trygt si at de er like ille selv. Min konklusjon er derfor at hvis russen skal forandre seg, må også samfunnet forandre seg.


http://no.wikipedia.org/wiki/Russefeiring
http://www.kildenett.no/artikler/2007/1169898821.9
http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/154636

Hvit eller sort jul?

Jula er en høytid som feires over store deler av verden hvert år, og siden tradisjonen er så spredt, er den også veldig forskjellige fra sted til sted. Jula er til for å feire Jesu fødsel. I Norge er det en del som drar til kirken på formidagen julaften, mens i Guatemala i Mellom-Amerika går alle til midnattsmesse i kirken. Men er det nå slik at alle feirer jul for å hylle Jesus? I dagens moderne samfunn er det færre som er kristen i den forstand at de tror på Gud. Det er for eksempel ikke lengre vanlig at hele familien går i kirken hver søndag, slik det var for rundt hundre år siden. Personlig har jeg ingen assosiasjoner mellom jul og kristendom, og ser på jula som en koselig tradisjon midt i mørketida.

Vi lever i 2008, og den tradisjonelle jula er det ikke lenger alle som vil følge. Sorte julenisser, julekuler og diverse annen sort julepynt pryder stuene til mange moderne mennesker, som alltid er opptatt av å følge den nyeste trenden. Personlig er jeg veldig opptatt av å bevare gamle tradisjoner og det måtte blitt over mitt lik at en nisse i sort nissedrakt skulle oppholde seg i min stue. Skal det bli ordentlig jul må det for det første være snø, julepynten jeg husker fra jeg var lita må stå på akkurat på de plassene de alltid har stått og sølvguttene må så klart synge julen inn kl 17.

Da jeg er veldig tradisjonell, får jeg meg ikke til å forstå hvordan folk kan feire ordentlig jul hvis hele huset er dekorert i sort eller annen moderne julepynt. Det kan jo være jeg er gammeldags og nekter å møte forandringer, på samme måte som mange eldre nekter å gå over fra brevskriving til å skrive e-mail. Det kan derfor bli spennende å se hvordan jula utvikler seg de neste årene.

Jula er vel spesiell for de fleste, men den har nok en ekstra stor plass i hjertet til små barn. Som barn har man en større evne til å leve seg inn i ting enn man har som vokse, noe som kan være årsaken til at de fleste mister den gode julestemningen man hadde som barn. Barn lever i sin egen fantastiske verden og har en egen magisk kultur. Barn ser en mye større glede i små ting enn hva voksne gjør, som de små tingene de får i adventskalenderen, julesangene, julepynten og ikke minst julebarnetv.

Som tidligere nevn er jula en kristen tradisjon, så hvordan opplever personer fra andre religioner jula? Selv om muslimene feirer sabbath når de bor i Norge, blir ikke vi nordmenn i noen stor grad intenalisert i deres tradisjoner. Siden jula per dags dato for de fleste regnes mer som en tradisjon enn en religiøs feiring, kan man undre over om norske muslimer en gang i framtiden feirer jul på lik linje med andre nordmenn.

Uansett hvordan man feirer julen, er det er tradisjon som har eksistert i mange århundrer, og det er lite sannsynlig at den blir å forsvinne i løpet av de kommende århundrene.

Kroppspråk

For å få fram kroppspråket i filmen, valgte vi å dubbe filmen til "fransk".

Mellommenneskelige relasjoner og sosiale strukturer

Vi mennesker blir påvirket av det meste, og vi lar oss nok påvirke lettere enn vi kanskje tror. Hva er bakgrunnen til musikksmaken vår, klesstilen vår og til hva vi liker å gjøre på fritiden? Er det mulig at en person som går i sorte klær og hører på heavy metal ville gått rundt i rosa og hørt på pop musikk, hvis personen ble født et helt annet sted og vokste opp under helt andre omstendigheter? Eller er alle født til å bli den personen en er i dag? Det er et spørsmål man aldri vil kunne svare på, men kan personer forandre seg i stor grad hvis de senere i livet bosetter seg på en helt annen plass på jorda enn de vokste opp?

Mennesker er forskjellig, og det vil en alltid være. Men hvis vi går lengre tilbake i tid var en kanskje mer lik enn det vi er i dag. Før var det ikke snakk om at kvinner skulle gjøre noe annet her i livet enn å føde barn, rydde i hus og hjem, lage mat og behage mannen. Stille skulle de også være, så det var ikke mye personlighet som kom ut. For å sette det litt på spissen kan man jo spørre seg selv om man hadde merket forskjell hvis kvinnene ble byttet ut med roboter. Hvorfor er vi da så forskjellig i dag? Jeg vil påstå at samfunnet rundt oss har mye med det å gjøre. Når samfunnet forandrer seg, forandrer også folk seg.

Kommunikasjon er så mangt, og er med på å gjøre oss til den vi er. Mellom 1974 og 1976 ble punken utviklet i USA, Storbritannia og Australia. Hva var det med punken som gjorde at mennesker over hele verden lot seg påvirke av musikken og var med på å danne subkulturer i samfunnet? Det oser kommunikasjon av punken, den spesielle musikken, klærne, håret etc. Mange ungdommer lot seg lett påvirke av den stilen, enten direkte fra musikken, eller fra omgangskretsen, og det skapte konflikter mellom foreldre og rebelsk ungdom. En forklaring for at så mange konvertere til denne stilen, kan være at ungdommene på denne tiden ville bli mer selvstendig og derfor valgte å gå såpass langt fra den levemåten foreldrene så inderlig ønsket de skulle ha.

For å komme tilbake til hvordan mennesker forandrer seg fra hvor de velger å bosette seg i verden, kan jeg komme med et eksempel. En venninne av meg flyttet til Australia for noen år siden. Før hun dro var hun av den sjenerte typen som ikke sa så mye eller gjorde stort ut av seg. På fritiden var hun mye sammen med familien og brukte mesteparten av tiden til overs til skolearbeid. I sommer var hun på besøk i Norge for å besøke besteforeldrene sine, og hun tok kontakt. Men den jordnære, sjenerte jenta jeg kjente var borte, og i stede sto en utadvent og energisk person forran meg. Vennene hun hadde fått på skolen i Australia var aktive surfere og insisterte på at hun skulle være med dem etter skolen for å prøve. Etter tre år i Australia har nå surfegleden tatt overhånd og møtet med nye mennesker har gjort henne mer åpen og ikke like sjenert. Klestilen er såklart óg forandret, men det sier seg selv ut fra de store klimaforskjellene det er fra Norge og Australia. Men nye surfevenner har nok preget klesstilen mest, som nå bestar av bl.a hemp smykker, og vide t-skjorter. Når man blir satt i en situasjon der surfing er hovedinteressen til de fleste menneksene rundt deg, skal det ikke mye til for å bli påvirket både i klesveien og i forhold til holdninger og meninger.

Men man treger nødvendigvis ikke flytte for å forandre seg. Et godt eksempel på det er hvordan man forander seg i perioden man går fra barneskolen til ungdomsskolen. Man får nye venner og interesser, og selv om man var bestevenner i starten av 8.klasse, kan man gå ut av grunnskolen som totalt fremmede. Nye regler, nye lærere, nye elever, nye klasserom, nye lukter. Dette er noe vi møter når vi starer på ny skole, og hvert menneske reagerer på hver sin måte. Noen syns det er skremmende, mens andre syns det er spennende, og ut fra de forskjellige følelsene skolen vekker glir noen fra hverandre, mens andre treffer nye sjelevenner.

Kommunikasjon er noe vi ikke kan komme unna og man kan ikke velge å la være å kommunisere, for ved å gjøre det, kommuniserer man likevell. Kommunikasjon har mye med kultur å gjøre, og sammen er de med på å skape oss til de menneskene vi er i dag og de menneskene vi kommer til å bli i framtiden.