"Hva skal du bli når du blir stor?"

Som barn lever man i en verden uten bekymringer og uten ansvar. Og om en bekymring skulle oppstå er det i såfall ikke værre enn at man lurer på om man får den nyeste barbie dukken i julegave. ”Hva skal du bli når du blir stor?” Dette er et spørsmål de fleste barn får stilt, meg inkludert. ”Jeg skal bli skuespiller!” var som regel mitt svar. Dette var noe jeg fant ut tidlig på barneskolen, og jeg var fast bestemt på å reise til Hollywood, bli oppdaget å være med i de beste A filmene. Videre i oppveksten vekslet jeg ofte mellom hva jeg ville bli. Flyvertinne, eiendomsmegler, advokat, er alle noen av yrkene jeg husker å ha tenkt på. Å vokse opp er ikke alltid like enkelt, spesielt ungdomsskolen hvor man etter min mening ligger i skillet mellom barn og ungdom. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig glad i forandringer, spesielt forandringer som krever at jeg gir noe tilbake.



Å gå fra barn til ungdom var så klart spennende, men ofte hadde det vært deilig å bare være barn igjen, uten bekymringer, uten ansvar. At man som 16 åring i slutten av 10.klasse skal bestemme seg for hva man skal bli, syns jeg er merkelig, og det endet opp med at jeg fulgte strømmen sammen med alle de andre som valgte allmen, (eller som det heter i dag: studiespesialisering), bare fordi jeg ikke hadde anelse om hva jeg ville gjøre etter videregående. Og nå som jeg har under en måned igjen av mine tre år på videregånede, er jeg fortsatt ganske usikker på hva jeg skal bli ”når jeg blir stor”. 19 år, mitt siste år som tenåring. Er jeg da voksen når jeg blir 20? Hvor går egentlig grensen? Når er det jeg blir stor? Dette er nok veldig individuelt, men selv føler jeg at jeg ligger i en merkelig fase: blanding av barn, ungdom og voksen. Tiden går mye raskere nå enn før, noe som skremmer meg litt. Vi er kommet i juni 2009, og jeg syns virkelig ikke det er lenge siden nyttårsaften. Jeg får litt panikk ved tanken på at det ikke er lenge til jeg fyller 25 år, for da er jeg vel blitt voksen, og stor? Blir jeg å leve opp til de forventningene jeg hadde som barn, med en godt betalt jobb, stort hvitt hus med en vakker hage, en mann som kan forsørge meg og barn? Jeg vet jo nå at dette ikke er noe de fleste får i en alder av 25 år, men som barn er personer på 25 år veldig gamle. Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Det får tiden vise, så lenge den ikke går ifra meg.