Hår

I løpet av de siste 4 månedene har jeg vært gjennom den lange, slitsomme og ikke minst dyre "bli blond" prosjektet. Jeg har mistet tellingen på hvor mange rød, oransje og gul nyanser jeg har hatt fra jeg startet den første avfargingen til det endelige resultatet. Hvor mange tusen jeg har brukt på å gå fra mørk til lys tør jeg ikke innrømme, men jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Da jeg først la ut mine planer til mine venner, var de flrste tilbakemeldingene negative. Jeg har vært mørk gjennom hele ungdomsskolen og nesten hele videregående, så ingen klarte å forestille meg som blond. Likevel valgte jeg å gå min egen vei, og bestemte meg for å gjennomføre prosjektet.

Selv om frisøren hadde forklarte meg hvor lang denne prosessen var og at jeg måtte gjennom en oransje fase, kastet jeg meg bare i det. Da avfargingen ble skylt ut og hårer mitt tørket, satt jeg bare og måpte i speilet uten å si et ord. Det nederste håret mitt var mørkerødt, det på midten var oransje og det nærmest hodebunnen var sitrongult. "Hva er det jeg har gjort?" var det eneste som gikk gjennom hode mitt. Lettelsen da frisøren sa det kom til å jevne seg ut etetr at hun hadde satt inn en lys brun farge var stor, men jeg hadde likevell rødt hår.

Den første som så meg var min mor, og hennes reaksjon var bare et stort smil. Jeg har alltid vært klar over hennes mening om mitt mørke hår. At det var for hardt til min lyse hud. Å se den gyllene rødfargen til meg gjorde henne bare glad. Da jeg etterpå gikk inn til en venninne som var på jobb, så jeg bare et ansikt fylt med sjokk fra lang avstand. "ehhh..?" var det eneste som kom ut. "Skal det være sånn?". Her var det ikke noe hvit løgn om hvor fin jeg var blitt på håret, men helelr kalde fakta om hvor grusomt det egentig så ut. På skolen derimot var noen mer positiv, mens andre holdt kommemntarene for seg selv. Om kommentarer som "Nå ser du ikke så blek ut." var ment positivt til håret mitt eller bare det faktum at en varmere hårfarge ikke sugde til seg så mye av ansiktsfargen min, vet jeg ikke. mest sannsynlig det siste.

Da håret mitt endelig startet å se blondt ut, var det så slitt etter all blekingen at jeg ikke hadde noe annet valg enn å klippe bort over halve lengden av håret mitt. Skummelt var det, men nå har jeg hatt langt hår i alle år, så det var på tide med en forandring. På ca 4 måneder hår jeg gått fra å ha langt mørk hår, til å få en blond bob. Reaksjonene fra vennene mine var nå bare positive, og det virket som de helt hadde glemt hvor negativ de hadde vært da jeg først fortalte dem om planene mine. Det jeg merket nå var at det var en del foreldre som ikke kjente meg igjen p.g.a den drastiske forandringen.

Jeg har altså funnet ut at utseende betyr mer enn vi egentlig vil innrømme. Det var perioder jeg var skikkelig deppa fordi jeg hadde mørk ettevekst i et oransje hår og med gule striper. Da jeg så på folk at dette syns de var stygt, følte jeg et behov for å forklare at det bare var midlertidig, og at dette ikke var resultatet jeg var ute etter. Men jeg kunne jo ikke gå rundt i byen eller på jobb med et skilt der det sto: Jeg går gjennom en bli-blond-prossess, derfor ser jeg midlertidig ikke ut på håret.

Men nå er jeg heldigvis endelig i mål: Blond, kort hår, og med nesten 10 000 kroner mindre på konto. Nå har jeg bare en ting å si: Det burde være sant at blondiner har det mer gøy..