Fortapt

Jeg er kvalm. Jeg er sulten. Jeg er tørst. Likevell er jeg mett. Mett på livet og alt som omfatter det. Jeg har en konstant følelse av å være fortapt og denne følelsen spiser meg opp fra innsiden som om den skulle vært små bakterier, helt til jeg ikke har mer å gi. Jeg spyr, bokstaveligtalt, ved tanken på å gå ut døren. Noe som andre tar for gitt er for meg det vanskeligste i verden. Jeg føler meg trygg bak døren hvor jeg sitter inntullet i tepper og med et par tøffler. Både døren og teppet er der for å beskytte meg. Ingen skal få komme inn den døren.

Jeg fryser. Teppene klarer ikke å beskytte meg fra den kalde omverdenen og alle de kalde menneskene som lever i den. De tenker bare på seg selv og ofrer ikke en eneste tanke til hvordan jeg har det. Jeg reiser meg og går inn på kjøkkenet hvor vannet i vannkokeren jeg satt på for to timer siden har blitt kaldt igjen. For andre gang trykker jeg på knappen og mens jeg venter setter jeg meg på en stol ved vinduet. Jeg skuler ut på menneskene som går forbi. Alle ser så glade ut og jeg kjenner kvalmen spre seg i kroppen til jeg blir helt nummen.

Tevannet er ferdig, men jeg orker ikke reise meg. I stede faller jeg ned på gulvet og starter å gråte. Jeg er for sliten til å lage lyd og kjenner bare de salte tårene trille nedover kinnet mitt. Inn i nesen og inn i munnen. Ansiktet start å svi, men det gjør ikke langdt så vondt som innsiden av meg. Den har tatt fyr og påtenningsårsaken er frykt, lengsel og sinne. Sammen går de for å sakte, men sikkert bryte meg ned, men innerst inne vet jeg at de har vunnet allerede. Latteren fra vinduet blir høyere. Noen har stoppet opp rett utenfor. Jeg tør ikke reise meg fra gulvet. Panikken har tatt tak i meg og jeg leter febrilsk etter et sted å gjemme meg.

Jeg kravler bortovel gulvet for å gjemme meg under bordet, og i det jeg skal til å kaste meg i sikkerhet dunker jeg kneet hardt inn i kjøkkenbenken. Før jeg klarer å reagere strømmer vannet fra vannkokeren over meg. Den sildrer nedover mage og rygg og jeg bruker mine siste krefter på å skrike ut i smerte. Jeg skriker som jeg aldri har skreke før og jeg føler meg like død på utsiden som jeg føler meg på innsiden.

Jeg har vondt. Jeg klarer ikke å skrike mer så det er helt stille nå. Det står ingen utenfor vinduet mitt lengre. De har gått. Forlatte meg alene og lidende på mitt eget kjøkkengulv. Raseriet bryter ut og jeg klarer ikke kontrolere det. Som alt annet rundt meg tar det fulstendig overhand om meg og jeg er som en tilskuer i egen kropp. Rasriet river opp alle dørene på kjøkkenet og jeg river ut all maten jeg får tak i.

Jeg spiser. Maten blir presset ned i halsen før den er tygd. Mer og mer mat, alt jeg klarer å få tak i. Så er det gjort. Panikk! Hva har jeg gjort? Jeg føler meg skitten og ekkel og vil helst hoppe ut fra et stup og forsvinne i det enorme havet. Jeg reiser meg og løer bort til vinduet. Det er ingen personer i nærheten, men likevell roper jeg ut i bønn om at noen må hjelpe meg. Jeg klorer og slår på vinduet til fingrene mine er såre og starter å blø. Blodet plasker når håndflaten min treffer vinduet og jeg løfter opp den sorte vasen og hiver den mot glasset. Jeg lukker øynene mens jeg kjenner glassplintene kutte meg opp og jeg starter å le. Jeg ler mens jeg gråter og igjen roper jeg ut.

Jeg er trøtt. Jeg klarer ikke stå oppreise mer så jeg synker sammen på gulvet igjen. Jeg ler ikke mer, bare gråter. Jeg lukker på nytt øynene og ser tilbake i tid. Tilbake til den tiden folk brydde seg om meg. Den tiden da folk la merke til meg. Den tiden jeg var i livet. Jeg stiller meg på alle fire og spyr. En lettelse sprer seg i kroppen mens jeg ser mitt eget spy renne bortover kjøkkengulvet. Det er vekk, og det skal aldri plage meg igjen. Jeg bruker mine siste krefter på komme meg ut i stuen. Døren står fast å solid. Den vil fortsatt beskytte meg. Nærmere og nærmere kommer jeg døren og jeg strekker ut en blodig finger. jeg er så nær, men jeg rekker ikke fram. Døren står like solid som den alltid har gjort. Like låst. Jeg senker armen og legger meg i fosterstilling forran døren. Jeg har gitt opp. Krigen er tapt.

Jeg er død. Jeg lever ikke. Jeg er død. Fortapt og forbrent, alene og nedbrutt. Jeg har gitt opp håpet for lenge siden, og nå har kroppen min også gitt opp. Sjelen min er så ødelagt at den aldri kan repereres. Den er like fortapt som meg. Jeg er død.